"Geir Hongro" <***@onlinenospam.no> wrote in message news:WIm6b.20427$***@news2.e.nsc.no...
: http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=75130
:
:
: Geir Hongrø
Å Hjelpe en Ærlig Mann.
Det virket som en god ide den gangen. Han var en ærlig mann i trøbbel, så
jeg ga han penger. Ikke mine penger, dine penger. Klart du ikke ble sint.
Det var ikke slik at jeg tok de ut av lommen din. Jeg fikk gjennom et
lovforslag. Loven tok de ut av lommen din. Det er ikke tyveri, det er - vel,
hvis det er en lov så kan det ikke være tyveri.
Men så skjedde noe rart. Den ærlige mannen begynte å oppføre seg som han
brukte stjålne penger. I stedet for å bruke de til å komme seg ut av
trøbbel, så brukte han det til å glemme trøbbelet. Jeg fortalte ham at dine
penger betydde at han var verdifull, men han oppførte seg som jeg hadde vist
at han var verdiløs. Klart, det hadde vært bedre om du hadde personlig gitt
ham penger, men det gjorde du ikke. Faktisk, så tror jeg du hadde hatt det
bedre hvis du personlig hadde lånt ham pengene, men det gjorde du ikke.
Loven tillater ikke det.
Jeg fortalte denne ærlige mannen at han hadde en moralsk rett til dine
penger, siden han var i trøbbel. Han var enig med meg. I alle fall sa han at
han var enig med meg. Han sa dine penger var hans ved rett. Han sa det om og
om igjen. Det var første gang jeg hadde sett ham full.
Så klaget han på mengden av dine penger han fikk. Jeg forklarte at andre
folk også trengte hjelpen din, og han kunne ikke forvente at du kunne tilby
hele beløpet som trengtes til å få ham ut av trøbbel. Det virket som han
humret litt over det, som om du ga akkurat nok til å holde ham i trøbbel.
Selv om jeg visste han var en ærlig mann, så begynte jeg å ha mine tvil. Ha
var uhøflig nok til å spørre hvorfor jeg ga ham dine penger i stedet for
mine penger. Jeg forklarte at jeg visste at du ville hjelpe, og det var jeg
som gjorde dette mulig. Det virket som han humret over allting.
Av en eller annen grunn, virket det som den stakkars gutten mistet hensynet
til seg selv. Hans stolthet over å være ærlig var grunnen til at jeg ga ham
dine penger, men det virket som fungerte motsatt. Han startet å si merkelige
ting som at pengene han fikk var akkurat passe til å holde ham neddopet.
Til slutt måtte jeg true med å slutte å gi ham pengene dine hvis han ikke
sluttet med alkohol og slike ting. Han pekte på at loven sa at du måtte
betale ham for å slutte med slike ting. Han hadde rett. Han var ikke en
løgner, han var en ærlig mann.
Så kom det kvalme øyeblikket. Han så meg rett i øyet, og sa, "Så det er slik
du hjelper et ærlig menneske: ved å gi ham stjålne penger." Jeg kunne se han
var helt tåkete.
Men jeg føler ikke skyldfølelse over det: det er du som bør føle deg
skyldig. Tross alt, så var det dine penger som ødela ham.
Å Hjelpe en Ærlig Mann.
Det virket som en god ide den gangen. Han var en ærlig mann i trøbbel, så
jeg ga han penger. Ikke mine penger, dine penger. Klart du ikke ble sint.
Det var ikke slik at jeg tok de ut av lommen din. Jeg fikk gjennom et
lovforslag. Loven tok de ut av lommen din. Det er ikke tyveri, det er - vel,
hvis det er en lov så kan det ikke være tyveri.
Men så skjedde noe rart. Den ærlige mannen begynte å oppføre seg som han
brukte stjålne penger. I stedet for å bruke de til å komme seg ut av
trøbbel, så brukte han det til å glemme trøbbelet. Jeg fortalte ham at dine
penger betydde at han var verdifull, men han oppførte seg som jeg hadde vist
at han var verdiløs. Klart, det hadde vært bedre om du hadde personlig gitt
ham penger, men det gjorde du ikke. Faktisk, så tror jeg du hadde hatt det
bedre hvis du personlig hadde lånt ham pengene, men det gjorde du ikke.
Loven tillater ikke det.
Jeg fortalte denne ærlige mannen at han hadde en moralsk rett til dine
penger, siden han var i trøbbel. Han var enig med meg. I alle fall sa han at
han var enig med meg. Han sa dine penger var hans ved rett. Han sa det om og
om igjen. Det var første gang jeg hadde sett ham full.
Så klaget han på mengden av dine penger han fikk. Jeg forklarte at andre
folk også trengte hjelpen din, og han kunne ikke forvente at du kunne tilby
hele beløpet som trengtes til å få ham ut av trøbbel. Det virket som han
humret litt over det, som om du ga akkurat nok til å holde ham i trøbbel.
Selv om jeg visste han var en ærlig mann, så begynte jeg å ha mine tvil. Ha
var uhøflig nok til å spørre hvorfor jeg ga ham dine penger i stedet for
mine penger. Jeg forklarte at jeg visste at du ville hjelpe, og det var jeg
som gjorde dette mulig. Det virket som han humret over allting.
Av en eller annen grunn, virket det som den stakkars gutten mistet hensynet
til seg selv. Hans stolthet over å være ærlig var grunnen til at jeg ga ham
dine penger, men det virket som det fungerte motsatt. Han startet å si
merkelige ting som at pengene han fikk var akkurat passe til å holde ham
neddopet.
Til slutt måtte jeg true med å slutte å gi ham pengene dine hvis han ikke
sluttet med alkohol og slike ting. Han pekte på at loven sa at du måtte
betale ham for å slutte med slike ting. Han hadde rett. Han var ikke en
løgner, han var en ærlig mann.
Så kom det kvalme øyeblikket. Han så meg rett i øyet, og sa, "Så det er slik
du hjelper et ærlig menneske: ved å gi ham stjålne penger." Jeg kunne se han
var helt tåkete.
Men jeg føler ikke skyldfølelse over det: det er du som bør føle deg
skyldig. Tross alt, så var det dine penger som ødela ham.