Post by ÃyvindPost by ShapescarePost by s***@yahoo.noAlle som mener at poenget med et norsk OL må være å rette fokus på
det genuint rotnorske bør stemme FrP ved høstens valg.
Og tilsvarende; alle som mener at poenget med et norsk OL må være å
rette fokus mot det genuint mellomfolkelige allmennmenneskelige, bør
ikke stemme Frp ved høstens valg.
To meget humoristiske innlegg etter hverandre - begge to!
Her kommer min variant som jeg synes er hundre ganger bedre.
Alle som synes det er viktig at Norges største sektor - offentlig sektor bør
gjøre sitt ytterste for å yte ekstra gode tjenester til de som betaler for
det hele, nemlig det norske folk, bør stemmme på det eneste partiet i Norge
som gjør alt hva som står i dets makt for å få mest mulig offentlig service
for skattepenga - nemlig Fremskrittspartiet.
Og de som er i besittelse av prinsipper, og finner det ikke relevant
hva tyvegodset bruke til, men at det må fjernes, bør la være å stemme,
bør la være å betale skatt, slik at bandittstaten går bankerott. Hvis
90% av alle nordmenn lot være å betale skatt ville den norske stat
få alvorlige likviditetsproblemer allerede efter to uker. Efter tre
måneder vil den ha økonomiske problemer som ikke er overkommelige
om bandittstaten så klarte å holde kontroll med oljen. Efter et halvt
år ville den norske krone ha null verdi både i og utenfor norske
grenser,
og all handel ble gjort opp i veksler. Mens denne utvikling pågår
ville individualistene våkne fra sin dvale der de har utnyttet
bandittstaten og dens forkvaklede moral, og disse vil ty til våben
for å stagge utbrudd av kaos. Efter ett år ville halvparten av alle
statsansatte ha funnet seg nye stillinger hvor lønn betales som
følge av frivillig handel med varer og tjenester. Den andre halvpart
ville deres nære familie ta seg av før de efter enda et år selv ville
føle behov for å gjøre noe ut av sine liv. Disse ville starte nye
selskaper som produserer nye varer, særlig gjelder dette varer
vi ikke har noen produksjon av idag, men som vi forbruker via
import. De som efter å ha blitt kastet ut av sine egne familier
ikke har skaffet seg noe å gjøre som kan betale for deres føde,
vil diverse organisasjner ta seg av. Disse vil kunne tilbys et liv
på madrass i store sovesaler og mat, fra fabrikkene, som har
gått ut på dato. Denne marginale levestandard vil sørge for at
en majoritet vil motiveres til å gjøre noe meningsfullt ut av sine
liv, og om nødvendig tilby sine tjenester direkte til kunde om
ingen arbeidsgiver vil ha dem. Det som har gjort overgangen
smidig er at sammen med at bandittstaten forsvant, så forsvant
umoralske lover som gir individet rett til å kalle noe sitt, grunn
eller ting, uten at ha denne grunn og disse ting under
opparbeidelse. Enhver kan derfor ta ibruk ubenyttet grunn starte
opparbeidelse, og kalle den sin. Der kan de bygge hus og dyrke
mat eller være adresse for deres næringsvirksomhet.
De vil forstå at det er ingen menneskerett å ha jobb. Det er
ingen menneskerett å kunne spise. Det er ingen menneskerett
å sove på bløt madrass. At de for en tid likevel har kunnet gjøre
det, er fordi det finnes veldig mange dumme velmenende
mennesker i landet, som ivrer efter å hjelpe slik at den som trenger
hjelpen mister motivasjon til å gjørra det sjæl. De vil lære å like
at
det å få suksess, var vanskelig, og det var nære ved sult og nød
på veien for å komme dit. De vil forstå hvorfor det må være slik,
at det som er å akte på, er best når det er vanskelig å oppnå.
Det har nu gått ca. fem år. Samfunnet er totalrenovert. Gradvis sås
ny moral inn i menneskene. De lærer seg litt efter litt om hva som
er fornuftige regler for mellommenneskelige relasjoner. De
begynner igjen å tenke som selvstendige mennesker. De
oppdager at positive rettigheter er en selvmosigelse per definisjon.
De reflekterer over hvordan hele verden kunne ha arbeidet seg inn
i den blindgate sosialdemokrati faktisk er, hvor mennesket
pasifiseres, fratas ansvar: endog for seg selv. Motivasjon og
pågansmot frarøves idet det er mulig å skaffe til føden, langt
lettere enn ved arbeide. Det de tapte av statens perverterte
empati og medmenneskelighet, har de vunnet tilbake ved at
innbygerne ser efter hverandre. Særlig gjelder dette i familiene
og i lokalmiljøet, men også utover de nære grenser. Der hvor Per
og Kari før kaldt pekte på sosialkontoret år de ble konfrontert med
en uheldig stakkar, der er Per og Kari blitt utrustet med empari og
medfølelse. Ofte er det bare liten innsats som skal til for å få et
menneke opp av grøfta, hvor større innsats bare passiviserer.
Trass mellommenneskelige relasjoner vil bli mykere og smidigre
ved daglig omgang vil det på den annen side være krystallklare
grenser mellom rett og galt. Det er aldri rett å stjele. Grensen
mellom eiendom og friareal er enkelt for alle å regne ut. Ingen
frusterasjon fra den som trenger grunn for å gjøre noe, kan ta
ibruk enhver ubenyttet grunn og starte opparbeidelse. Ikke som
idag hvor et mål aldri koster under en halv mill på østladet, og i
sentrale strøk. De som ikke vil jobbe, får ikke mat fra andre.
Det er uproblematisk for de aller fleste å se en døgenikt gå til
grunne i sin latskap og falle død. De vil sikkert ære ham med å
holde begravelse, men bare motivert av å slippe stanken fra den
råteferdige kroppen hans. Det er altså blitt både et tøffere og
mykere samfunn på samme tid. En er mykere med de som vil
noe. En er begeistret når noen har suksess, og kommer ikke
med kritiske bemerkninger om det virkelig dreier seg om
suksess eller ikke, slik som i sosialdemokrati. En er hardere
med de som tar det for gitt at en kan leve på andre, og har en
slags medfødt rett til å gjøre dette.
Er ikke dissee fremtidsutsikter langt mer fristene enn hva du får
med å stemme på FrP eller andre partier? Veien til denne
skisserte fremtid går ikke via noe parti. Demokratiet vil alltid
sørge for at samfunnet tilrettelegges for den middels slappe,
og vil aldri sette kritiske anmerkninger til denne. Det kan de
heller ikke, fordi det er den middelmådige nordmann de trenger
samtykke fra. Summen av det beste og det verste er
middelmådighet. Myndigheter innretter seg efter hva
middelmådigheten vil. Du kan aldri få excellence av demokrati.
Demokrati er i sin natur en appell til de bese av de dårligste,
og de dårligste av de beste om at de skal få være med å dele
tyvegods om de er lydige ved å levere stemmeseddel og
dermed gi tilbederne av middelmådigheten et ferniss moralsk
legitimitet, men hvor belegget i realiteten er en logisk forbytelse:
appell til majoritet.
Hvorfor faen vil du stemme FrP (eller noe som helst annet parti)?
Eier du ingen ambisjoner?